thOUGhtS’N'StUff

Mulig du har sjekka ut linkene mine nede i høyremenyen her, men hvis ikke har jeg en anbefaling: Sjekk ut PostSecret.blogspot.com.

Konseptet er at folk helt anonymt sender inn sine hemmeligheter på et postkort, og disse publiseres altså på weben. Det er selvsagt både alvorlige og triste hemmeligheter, men også de av svært underholdende karakter.

Et par smakebiter:

Enjoy!

Foto: PostSecret

Da er jeg i Oslobyen. Har jo ferie, jeg. Og her er det fint vær.

Det VAR iallfall fint vær.

Kom ned onsdag kveld. Min gode venn unge Svendsen, som jeg skulle bo hos, ble operert i et kne på tirsdag, og da operasjonen ble mer omfattende enn tenkt, ble han liggende på sjukehuset til fredag. Fikk god mottakelse likevel, da, av Øyvind, unge Svendsens kompis og samboer.

Sjøl våkna jeg med vondt i halsen og vondt i hodet torsdag morran. 27 grader og nydelig vær. Tyna meg ut på en liten shoppingrunde likevel, før jeg møtte unge Tegnander i byen. Mat på Aker Brygge og deretter en tur på Operaen og Ekebergrestauranten. Ganske kake når kvelden var over, med tett nese, fortsatt vondt i halsen og fortsatt vondt i hodet.

Fredag formiddag kom unge Svendsen hjem fra sjukeheimen, noe mer redusert og betraktelig mindre aktiv enn til vanlig. Han la seg til å sove, og unge frk Jey tok seg en tur ned på brygga og rundt omkring. Nevnte jeg at været var fantastisk? Om mulig enda varmere enn dagen i forveien. Hodeverk og tett, men fattet. Fikk så melding fra unge Tegnander om at han hadde fått feber, og at det så mørkt ut for konserten.
Jeg dro hjem til Vika for å lade batteriene med paracet og en dusj.

Ned til byen igjen i seks-tida for å møte unge frk. Ervik på krykker.
Første gang vi møttes in real life, og det var dritkult. Vi spiste Jamaica-burger på Peoples rett ved Sentrum Scene, og etterhvert kom også noen venner av henne; Odd (www.myspace.com/thatisoddmusic), Bente og Anders. Litt over åtte kom unge febersyke Tegnander nedover og joina oss. Sa jeg at det var sykt varmt ute? Vi drakk øl og chilla til den laaaaaange køen hadde inntatt lokalet, og gikk sjøl inn i det selve konserten starta. Vi havna selvsagt bakerst, men det var helt kult, siden Jules var på krykker og ingen av oss hadde spes behov for å trenge oss fram til scena.

Jason Mraz m/ band var kule. De rolige låtene ble etter min smak litt kjedelige, men det som groova groova så helt siiiinnsykt, at det andre egentlig er sletta fra hukommelsen allerede.

Jules på krykker og jeg selv med hodeverk holdt det ikke gående så fryktelig lenge etter konserten. Vi joina Tegnander for pizza på Milano, hvilket vi fortærte på gata utenfor, før han dro for å fortsette festen med gutta boys fra jobben. Jules og jeg delte deretter ut left over pizza til sultne forbipasserende, og hadde det i grunn riktig så fint, før vi tok taxi hjem.

I dag, lørdag, følte unge Svendsen seg klar for en båttur. Han var forresten på legevakta igjen i natt. Var i ferd med å få en infeksjon i operasjonssåret, og måtte ned å få antibiotika. Men, altså, båttur. Igjen; FANTASTISK vær. Varmt og deilig, og perfekt timing for en aldri så liten tur på sjøen med unge Svendsens saikokule båt. (For spesielt interesserte: Formula Watercraft 27Twin, 450 hK)

Vi tøffa utover og så oss litt rundt. Testa litt fart og kvitta oss med en Helly Hansen fleecejakke underveis. Den forsvant overbord da Svendsen guffa opp, og vi fant den aldri igjen. Gikk i land i Middagsbukta, i nærheten av Bærum, og nøyt godværet også fra land. Etterhvert så vi at det la seg noen mørke skyer over sentrum, så vi pakka oss hjemover. Ca et kvarter før vi var framme blåste det opp i et helt sinnsykt uvær. Jeg kødder ikke, altså. Det var som natt og dag, og det skjedde så plutselig at det var helt villt. Det pØØØØØsregna og blåste opp, svart sjø med hvite topper og godt over 2 meter bølger. Regnkalesjen gjorde mer skade enn nytte, så den måtte vi ta ned igjen etter et par minutter. Det lyna og det tordna noe voldsomt, og var ganske så ubehagelig. Nesten umulig å se noe med alt regnet midt i fleisen, og jeg skal innrømme at unge frk Jey var en anelse redd der en stund. Var faktisk noen paniske kvinnfolk i en seilbåt med en knøttliten motor som ropte om hjelp, men det var ingenting vi kunne gjøre for å hjelpe dem…totally ute og kjørte. Fikk sånn derre “survival of the fittest”-følelse, jeg, hehe.. Her var det bare å berge seg sjøl.

SÅ klissvåt og shaky er det lenge siden jeg har vært, og fy flate så deilig det var å plante beina på fast grunn igjen etterpå. En god story i ettertid, men ikke mye kult der og da, asså. En skikkelig våt-tur. Unge Svendsen gjorde en utmerket jobb, da, og heldigvis at vi hadde kommet oss så nært land som vi hadde. Det myldret av båter på havet, og flere var i havsnød. Nok å gjøre for Kystvakta, vil jeg tro.

Jeg leste om værkaoset på VGnett her i kveld. Spørreundersøkelsen lød som følger: “Syter Oslo-folk for mye over dårlig vær?” Med ettermiddagens hendelse fortsatt friskt i minne så jeg meg for første gang i historien nødt til å stemme “nei”. På vegne av alle oss som oppholdt seg på havet.

Det er ikke særlig fint vær her nå. Og skal ikke bli det i morra heller.

Jeg SYTER ikke, altså. Men har bestilt billett hjem igjen på mandag.

…og her er det ganske lytt. Det kan være både og. Mest og. Eller både. Alt ettersom hva som er hva.

Han under meg er borte, tror jeg. Og det er fint, for da kan jeg sette på en vaskemaskin selv om klokka er 01.15, og sentrifugeringa ikke starter før klokka er godt over 02. For hvis han hører like mye ned som jeg hører “fra oven”, så hører han iallfall DET. Jeg hører en del, jeg, serru.

Jeg er så vant med deg, jeg, da, at jeg stusser ikke så fælt over det. Legger ikke så himla godt merke til lydene til vanlig. Jeg er vokst opp med jernbana rett nedenfor huset, men jeg la sjelden merke til toget idet det hastet forbi. Besøkende, derimot, fikk det alltid med seg.

Det er likevel snodig at det ikke er bedre lydisolert mellom leilighetene. Jeg mener, blokka er jo bygd i 76, og man skulle jo tro at hørselen var like god på den tida? Altså, vaskemaskinene var jo allerede oppfunnet for lenge siden, men det var vel neppe sånn at maskinene bråka mindre på 70-tallet enn de gjør nå? Folk hadde nok ikke like store sub’er og like mye guffe i stereoanlegg og tv’er, men hylte og skreik ikke ungene på den tida, kanskje? Løp ikke ungene fram og tilbake over golvet? Og fram og tilbake? Knirka sengene mindre? Var elskovsakten en anelse mer kontrollert og lavmælt? Var det ingen som spilte gitar? Eller piano? Tissa folk stillere?

Noen lyder er mer forstyrrende enn andre. Jeg tror jeg foretrekker tv og radio og musikk. Og vaskemaskiner som sentrifugerer.

Cluet må altså være å skru opp tv’en eller radioen mens ungene hyler. Se til at de ikke har SKO på seg når de skal løpe villmann i stua. Øve på blokkfløyte mens andre folk er på jobb.

Og sørge for å elske mens sentrifugen setter inn turboen.

Med ferie følger en forstyrra døgnrytme. Meg i et nøtteskall. Jeg er så trøtt at jeg ser stjerner og planeter midt i den lyse midnattsolsommernatta. Er så trøtt at jeg er småkvalm. You have no friends online. Ingen på facebook. Ingen på msn. Ingen jeg kan ringe til klokka 04.02 heller.

Trøtt som ei ape.

Kanskje jeg skulle sove litt.

Ville bare si at jeg har bestemt meg. For now anyways.

Tommelen opp for meg!

Foto: http://womensvoicesraised.org/

Noen ganger blir jeg så utrOOlig sliten av meg sjøl. Jeg lider nemlig av jeg-klarer-ikke-bestemme-meg-syndromet, og det er ikke bare-bare skal jeg si deg. Det er når de SMÅ valgene av en eller annen grunn plutselig blir STORE, og jeg VET jo at det bare er latterlig. Men likevel.

Urk.

Da har jeg hatt ferie i omtrent en uke, og så langt har det skjedd et eller annet hver eneste dag…

Det begynte forrige helg med at unge frk. jey skulle tørke støv av soveromspersienna. Siden persienna er svart, så vises støvet himla godt, så jeg fant like godt ut at jeg kunne ta ned hele greia og spyle den. Da jeg hadde tatt den ned fant jeg ut at jeg burde vaske over vinduskarmene og vinduet med det samme, og da jeg først hadde gjort det, så fant jeg ut at jeg like godt bare kunne male hele greia i samme farta. Og når jeg først hadde malinga framme, så malte jeg like godt en apotekerdisk også.
Med maling følger også en del rot, og for å få bukt med rotet følger også rydding, kasting, sortering og vasking. Så der gikk mye av de første par dagene.

Foto: Jeg skulle jo pynte litt med en “male”-illustrasjon, og dette var det første treffet… Ikke helt den type male-bilde jeg hadde sett for meg, men engelsk “male” duger så det holder. Pynte-pynte!

---

Søndag kveld var det nyyyydelig mat hos Torill & Thor Arne, sammen med Stine og Kenneth. S & K flytta nordover på onsdag, så Stine og jeg har både sippa, flira og mimra mye i det siste. Venner som dem vokser ikke på trær —

Forøvrig har Jeg også rukket å treffe to kusiner som jeg ikke har sett på leeeeenge, og det var veldig koselig. Middag hos mamma i går, og en hel del Johanne-tid har det også blitt. Ellers pusker jeg litt med bryllupsbloggen til T & TA, samt oppussing hos Stine P., hvor min rolle i all hovedsak er å være moralsk støtte. So far, so good.

Må likevel innrømme at jeg savner sola. Og varmen. Og det å ta HELT fri. Jeg tar derfor høyde for at det blir en liten Oslo-tur med det første, og gleder meg til å treffe kjente der. I midten av juli skal jeg være toastmaster i Torill & Thor Arne sitt bryllup, og deretter blir det et par uker i Hellas før skolestart. Naaais.

Nå skal jeg legge en edderkoppkabal. Hehe. -Andre som har noe spennende fore?

Rushet av bloggposter postet alle de sene nattetimene uteble, gitt. Spådommen om utallige poster skrevet mens arbeidshaugen var langt over hodet mitt var feilslått. Jeg legger meg langflat.

Livet som lærer var hardere enn forutsett. Jeg ble plutselig voksen. Plutselig ansvarlig. Plutselig fornuftig.

Det er slutt på å snu døgnet. Slutt med å stå opp etter bare 4 timers søvn. Slutt på å leve i et kontinuerlig koma på jobb. Jeg er voksen nå.

Men bare fra august til midten av juni.

Nå har jeg ferie. Er tilbake til det vante liv. Tilbake til lange lyse sommernetter. Lange med maaaaange a’er. Tida hvor natta blir til dag, og dagen muligens blir til natt. Dersom jeg føler for det.

Jeg har akkurat starta min første seriøse sommerferie. F.o.m. 20 juni t.o.m 13.august. (utropstegn!!!). Steike, så digg.

Måtte bare si det.

Følg med for flere bloggposter. I’m back.

Foto: Kvinneguiden.no

Om det bare hadde vært så enkelt…

Jeg er så utROOOlig klar for helg. Og måtte den vare LEEEENGE.

Bare en liten oppdatering… Tida går jo så himla fort, er jo flerfoldige dager siden forrige bloggpost!

Dagene går stort sett med til jobb. Og ettermiddagene. Og kveldene også. Litt for ofte.

Planlegge undervisning. Lese seg opp på fagstoff. Rette norsk. Rette matematikk. Rette KRL. Utarbeide ulike ukeplaner. Og arbeidsprogram. Forberede kontaktmøter. Gjennomføre kontaktmøter.

Innimellom tar jeg litt “fri”. Da drømmer jeg meg bort ved å studere restplasser til syden. Og sjekker for moro skyld ledige stillinger på nav.no.

Klokka har såvidt passert midnatt, og jeg er STUPTRØTT. Hvor har det blitt av B-menneske-marit?

Neste uke ser foreløpig ca sånn her ut: I tillegg til jobb, selvsagt: Mandag - øving, tirsdag - kontaktmøter, onsdag - kontaktmøter, torsdag - sosial trening hos Torill. Fredag - ?

Ja, også må jeg skrive sang til en konfirmasjon. Helst til tre konfirmasjoner, faktisk.

Klarer meg ikke lenger med 4-5 timers søvn. Skulle hatt noen flere timer i døgnet, jeg.

Rart hvor fort man blir gammel når man blir lærer.

En kvinne som grunnløst utgir seg for å være interessert i deg.

Kommentar: Fant ikke ordet verken på Caplex eller i Bokmålsordboka, men for spesielt interesserte går det an å sjekke ut http://folk.uio.no/jamesb/dagensord.html eller http://www.fvn.no/pa_skra/article530511.ece for nærmere utdyping.

(Til Hilde: Siden du aldri går på jobb med de nevnte t-skjortene, så er jeg jo strengt tatt ikke helt sikker på hvilke du har….men tenkte kanskje du hadde denne?! Hehehe!)

(av lat. ir-, u-, og revereri, vise ærbødighet), respektløshet, uærbødighet; ringeakt. Adjektiv: irreverent.

Kommentar: Tja… Bildet illustrerer det vel ganske så bra? Hehe

(fr. odieux, av lat. odiosus, til odium, hat), ond (og ondsinnet, ondskapsfull); forhatt; motbydelig

Kommentar: Enda et “ond-ord”, men jeg synes dette også var et kult et :-)

En viktig komponent i nyere bensinmotorer. Lambdasonden sitter i eksosanlegget, og måler mengden oksygen i avgassene fra motoren. Denne sensoren sender en spenning (mellom 0,2-1,0 volt) og brukes av motorstyringsenheten til å bestemme hvor mye drivstoff som skal sprøytes inn i motoren.

Dersom lambdasonden er defekt vil motoren få gal mengde drivstoff og dette resulterer ofte i en defekt katalysator. Lambdasonden er kun å finne på nyere biler med elektronisk bensininnsprøytning.

Kilde: Wikipedia. Så ta det litt med en klype salt. (Men det er dog sikkert i nærheten av sannheten iallfall!)

Kommentar: Okei, dette var kanskje i overkant kjedelig informasjon, men viktig for å fullføre storyen om tidenes ski(t)tur. Det var nemlig ledningene til lambdasonden som hadde kommet borti eksosanlegget, og dermed smeltet…hvilket igjen førte til en kortslutning og en sikring som gikk. Og gikk. Og gikk. Så DET så.

En takk rettes til Ernstsen MC- og Snøscooterverksted (ja, faktisk!! -men de er et autorisert bilverksted også! Hehe!!) på Rognan, som fiksa bilen min. Har henta den i dag:-)

En tilsynelatende perfekt skitur som går i dass. Ytterligere definert i forrige post.

Kommentar: Trengs vel ingen?

Vi skulle på ski i går. Til Jäckvik. ALT lå til rette for en perfekt dag.

Var oppe kl 06. Sjekka værmeldinga for nittende gang. Strålende sol fra skyfri himmel og vindstille hos söta bror. Pakka i bilen. 5 par ski og staver. 6 par sko. (Siden bilen min også fungerer som en ”utebod” hadde jeg jo de gamle skoene liggende der, i tillegg til de nye). Hjelmer. 5 cd’er med kjøremusikk. Ipoder til ungene som ikke var interessert i de voksnes kjøremusikk. Bok til Isak. Fotoapparat. 2 termoser med kaffe. 30 stk pizzahorn som vi hadde bakt kvelden i forveien. Ullundertøy nok til å bekle en liten landsby.

Vi var ferdig pakka og klare til å kjøre fra byen 07.20. Møtte det startende morgenrushet mot byen. Haha, der er alle de som skal på jobb i dag. Vi skal på ski. I nydelig vær. Ædda-bædda!!
Hadde fylle-bensin-stopp og en tissepause-slæsj-kjøpe-vann-stopp. Tok oss god tid. Fine kjøreforhold. Lite trafikk på veien. Nydelig.

Vi kjørte gjennom Junkerdal og snakka om hvor fort tida gikk. Var jo ikke så langt å kjøre. Dette må vi gjøre oftere! Vi kom inn i Sverige og lovpriste været. Snøkledde vidder så langt øyet kunne se. Strålende sol. Entusiasme av en annen verden.

Stakkars lille corollaen min, tenkte jeg da jeg pressa den opp i noe mellom 110 og 120 km/t. Er ikke med på dette så ofte, stakkar. Fy flate for et fint vær!!

Jeg hørte et lite klikk, og turtelleren datt til 0. Gassen funka ikke. Motoren stoppa. Og starta ikke igjen. Midt i et svensk ødeland. Klokka var litt over 10.

Beleilig nok, - i den grad noe av dette kan kalles beleilig, - stoppa vi rett ved Vägverkets veistasjon. Uten at det hjalp så himla mye. Noen svenske gubber satt og hang i huset der, men hadde ikke mye å bidra med. De prøvde riktignok, ganske så optimistisk, med rødsprit på tanken, men til nada hjelp.

Føkk Tele2’s avtale med NetCom. Hva skal man med like lave ringepriser i Sverige som i Norge, når man har NULL dekning?
Kan ikke tro at jeg sier det, men ære være en Telenor-telefon. Ja, takk of pris for ei tenåringsjente i baksetet med telenor-telefon. For alle vi andre hadde Tele2s forbaska NetCom.

Vi ringte Vesta. Som ringte Viking. Som ringte oss. Og som ringte oss enda en gang. På Telenor-telefonen. Og så satt vi der. Og venta. Og spiste pizzahorn. Og drakk kaffe. Og så på det fine været. Og spiste pizzahorn. Og venta.

Etter at svenskegubbisene hadde dratt testa vi møblementet på veistasjonsbrakka, og Isak fikk teste den noget oppgitte bileieren sitt nye speilreflekskamera.

Han slo også ihjel litt tid med boka si.

Men la den bort igjen da vi fikk besøk av tyskere.

---

12.30 kom Viking-bilen. Med en bil til oss på slep.

Tilbake på Rognan ca kl 14. På et verksted slo de fast at noe var feil med elektronikken, men kunne ikke si hva. Å få bilen frakta til byen ville kosta meg over 3000 spenn.

Så den måtte stå igjen. På ubestemt tid. (Og så mye for den bilvasken her om dagen…)

---

Neste utfordring var å komme seg hjem. Agendaen var ikke et alternativ, og den lille fjerten av en leiebil som var å oppdrive hadde ikke plass til verken bagasje eller ski. Så taxi ble løsninga. Stasjonsvogn måtte til. Vi slo av en prat med en hyggelig taxisjåfør og lasta alt pakket vårt inn i den fine BMW’en hans…

Før han innså at det rett og slett ikke ble plass der heller, og vi måtte laste alt ut igjen.

Løsninga ble intet mindre enn en maxitaxi.

4 personer. 9 mil. I en 10-seters maxitaxi. Rockenroll.

Utsikten var upåklagelig. Og været også. Problemet var bare at vi var på tur i feil retning. I feil bil. I feil land.

Var tilbake i byen ca 16.30. Tidligere enn beregna, for å si det sånn.

Og langt mer sliten enn i utgangspunktet tenkt. Sliten etter tidenes SKITTUR.

-Og det uten et eneste minutt med ski på beina!

(lat.), eg. sette, stille (noe) opp mot; innvende, protestere; yte motstand. — opponent, en som opponerer; især en som har til oppgave å vurdere en doktoravhandling og under disputasen komme med kritiske kommentarer til den. En som kommer med slike kommentarer uten å være oppnevnt til det, kalles opponent ex auditorio, opponent fra salen, i mots. til den oppnevnte, som kalles opponent ex officio. Jf. opposisjon.

Kommentar: Nei, egentlig ikke.

Passa så godt med en bloggpost som rima på den forrige… Fri - Ski. Men denne blir kort. Skulle bare si at i morra skal jeg på SKI!! Til Sverige! Jeeei!

Når man som lærer åpner kjeften og ytrer noe om ferier eller fri, så er det mange som blir provosert. Som umiddelbart får et gråsvart drag over øynene, og som er klare til angrep. For lærere har jo så mye fri.

As if.

Okei, jeg gidder ikke ta den debatten nå. Måtte bare si det. Men siden jeg da er en av disse menneskene som har så himla mye fri, så sitter jeg altså her, da, på andre uka med fri. Helt fri. Vinterferiefri, etter en uke med påskeferiefri.

Joda, jeg har kosa meg i finværet, jeg. Jeg har spist 4 påskegrillpølser i brød, som bare ble sånn passelig varme fordi jeg som vanlig var for utålmodig til å grille de lenge nok. Jeg har grisa kaffe over hele biltaket og nedover bakvinduet fordi jeg glemte kaffekoppen på taket da jeg dro fra grilltur. Har vært en dag på ski. Stått i kø for å stå på ski. Spist sjokolade i solveggen. Jeg har vaska bilen i selvvasken på Statoil. Spylt. Og vaska. Og skumma. Og spylt igjen. Til bilen ble heldekt av is.

Så ute har jeg vært.

Men til forskjell fra de fleste andre som bor her hvor finværet har vart lengst, så har jeg også vært mye inne. På sofan. Foran tv’n. Foran datan. Har tatt utallige iq-tester. (Apropos det, jeg er faktisk ganske så intelligent!) Jeg har vært sekretær for ei venninne ifm en oppgave hun holder på å skrive. Har hatt flashbacks til livet som student, og igjen kjent på følelsen av stress og press og pes som er knytta til eksamen. Jeg har omorganisert bloggen min litt. Har hatt skallebank. Har spist paracet. Vært på kafé. Jeg har vært på besøk. Og hatt besøk. Har blitt vekket midt på natta av en drita full nabo som fant det for godt å dundre på soveromsvinduet mitt kl 04, om lag en halv meter fra hodeputa mi…-føkkings tosk, han skremte jo vettet av meg! Jeg har lest en mengde blogger. Har spist uregelmessig. Har drukket utallige kopper kaffe. Jeg har chilla.

Men fridagene er snart over.

Joda, jeg vet at det fortsatt er 4 hele dager igjen. Men det er bare 2 mer enn en vanlig helg, liksom. Og nå begynner jeg å kjenne at jobbtankene erobrer sinnet mitt igjen. Invaderer meg fullstendig. Må jo forberede meg til uka. Må jo omstille tankene. Omstille døgnrytmen.

Det er godt med fridager. Men hverdagene er slettes ikke så verst de heller. De er faktisk ganske ålreite. Heldigvis. For det er jo dem man har flest av. Til og med vi som er lærere.

Betyr egentlig “hopp med krumme ben”, et komisk, klossete hopp. Kan også bety påfallende, merkelig oppførsel.

Kommentar: Okå, dette er litt på siden av fremmedord og sånt, men jeg må bare ta det med, fordi jeg synes det er et kult ord. Også har jeg liksom noen bilder som illustrerer nettopp dette, med min kjære turbovenn Svendsen himself in action.

 

Ordet kom helt plutselig til sin rett… Eller hur?!

Foto: Panzerkongen.
(Selv har jeg en FILM av hele sekvensen, men jeg tror kanskje bildene illustrerer ordet godt nok i seg selv. Hehe)

(lat. depravere, til pravus, slett), moralsk forfall, fordervelse; depravere, forderve, forringe moralsk; ofte som adj. depravert.

Kommentar: Hmmm…muligens ikke dette ordet du snakket om, Hege… (-Svikt i korttidshukommelsen, serru…) Men det var jo likt “depresjon”, dette også, da. Om ikke annet. Hehe.

Forøvrig ikke et veldig oppmuntrende ord.

ondskapsfull, skadefro, m- glede / en m- replikk

Kommentar: Kult ord. Absolutt brukanes.

(lat. contaminatio, av contaminare, blande, røre sammen, forurense), forurensning (dvs. det at noe blir helt el. delvis ødelagt ved innblanding av noe annet); i språkv. det fenomen at nærstående stavelser el. ord smitter over på hverandre, slik at to uttrykk som f.eks. “faktisk” og “praktisk talt” blir til “faktisk talt”.

Kommentar: Så kult! Det har jeg faktisk talt aldri hørt om. At det finnes et begrep for det, mener jeg.

(lat., eg. glidning, fall), bommert el. feil begått i distraksjon el. pga. feilerindring, forglemmelse e.l. — lapsus linguae, forsnakkelse. — lapsus memoriae, feilerindring.

 

Kommentar: Det var jo i grunn et ord jeg kan komme til å bruke, da…både den ene og den andre varianten :-)

Leipoa ocellata, australsk kalkunstor fugl. Ruger ikke selv ut eggene, men graver dem ned i råtnende plantemateriale. Kyllingene graver seg ut og kan fly alt etter 24 timer.

 

Kommentar: Hmm…mye rart man ikke har hørt om, gitt.

Hippocampus (latinsk for “sjøhest”) er en liten bananformet del av hjernen, som er en sentral del for læring og hukommelse. Det er her hukommelse for hendelser, fakta og steder blir dannet.

Kommentar: Det er visstnok forandringer i denne delen av hjernen som knyttes til sykdommen alzheimer.

I min gamle blogg (MENS Vi VENtER På ViNtEREN) skrev jeg en bloggpost om Tøffe ord. Jeg har tenkt litt mer på dette med ord, og vil gjerne fortsette dette tankespinnet i min nyopprettede wordpress-blogg.

Jeg tenkte rett og slett å lage en sånn “dAGENS ORd”-side her på bloggen. Det er kanskje litt ambisiøst, med tanke på overskrifta, men jeg kan jo alltids gjøre et forsøk. Ta ett ord hver dag, med en kort presentasjon. Men i denne omgang tenker jeg hovedsaklig fremmedord. Rett å slett for å lære noe. Utvide vokabularet.

Jeg fascineres av ord. Ord er så mye. Uttalte ord. Skrevne ord.
Mange ord er morsomme. Rare. Tøffe. Det kan være uttalen, betydninga / sammenhengen, eller ganske enkelt bare ordet i seg selv, selve ordlyden. Noen ord er bare kjipe. Det finnes ingenting positivt med dem. Har du tenkt over ordet meningsløst, for eksempel? Jeg klarer ikke klekke ut en eneste hyggelig assosiasjon til det ordet. Eller ordet bortkastet. Eller håpløst, for den saks skyld.

Jeg husker fra jeg var mindre at jeg kunne “smake” på et ord. Si det høyt for meg selv om og om igjen. Og jeg husker hvordan ordet etterhvert bare ble rart, jo flere ganger jeg sa det. Husker spesielt ordene saks og ketchup. Saks. Saks. Saks. Saks. Saks. Saks. Det ble bare rart.

Jeg hadde denne opplevelsen igjen i høst. Jeg skulle merke to esker på jobb, hvor jeg oppbevarer henholdsvis prøver/oppgaver som skal rettes, og de som er ferdig rettet. Og plutselig fant jeg meg selv i en lang diskusjon med meg selv om hva som var hensiktsmessig merking. Jeg var innom en mengde alternativer. Rettes. Skal rettes. Må rettes. Rettet. Ferdig rettet. Jeg leste på eska til en kollega. Rettet. Og smakte på ordet. Rettet. Rettet. Rettet. Rart.

Jeg gikk for Retting. Og Leveres ut. Og gadd ikke smake mer på verken det ene eller det andre.

Jada, jeg er sikkert rar. Er sikkert bare meg som henger meg opp i sånne småting. Men samtidig synes jeg det er ganske morsomt. Ord og sånt.

De tøffe, rare, morsomme og finurlige ordene får sikkert sin egen side etterhvert. Og kanskje skal jeg poste en ordbok med forklaringer til ChillA dU dOG og språket som jeg hører til daglig…? Det kunne vært kewlt.

Ei venninne av meg kalte meg for en ungdom for et par uker siden. Hun er selv, som mange av mine venner, noen år eldre enn meg, og hadde visstnok et behov for å uttrykke hvor heldig JEG er, som, i følge henne, enda er ungdom.

Mange har kvaler for å bli eldre. Først for å bli 25, deretter for å runde det “magiske” 30-tallet. Når man har tippa 35 begynner man å snakke om at man snart er 40, -o skrekk og gru.
Jeg har det ikke på den måten. Helt sant. Jeg gruer meg ikke det spøtt til å bli eldre, nei snarere tvert i mot… Jeg kunne ikke tenke meg til å vært et år yngre enn jeg er. Synes alt har sin sjarm, og går inn i mine siste 16 måneder som 20-et-eller-annet med høyt hevet hode.

Hva ER egentlig definisjonen på en ungdom, da? Ungdomsskolen er jo for aldersgruppen 13-16, mens ungdomskriminalitet er definert som kriminalitet begått av ungdom under 18 år. Såkalte ungdomsfengsel, som man opererte med fra 1965-1975, gjaldt for personer under 21 år. En ungdomsbillett med SAS i dag, gjelder ungdom under 26 år, mens andre igjen opererer med ungdomsbilletter til fylte 18 eller 20 år…Så, ja, værsågod, bli forvirra!

Min respons til venninna mi var umiddelbar og direkte: Jeg er IKKE ungdom. Og det var før jeg leste disse definisjonene på caplex. Jeg JOBBER faktisk med ungdom. Jeg er lærer i UNGDOMSSKOLEN. Jeg er ikke ungdom.

Hva jeg er, er ikke så nøye.

Jeg digger å jobbe i ungdomsskolen. Ungdommer er ålreite skapninger. De har et eget språk som er utrolig fascinerende, og egentlig ganske amusing. Fargerikt. Kreativt. Litt i overkant fargerikt innimellom, selvsagt. Men dog.

Det er ikke norsk-lærer-marit som snakker nå. I den grad jeg kan kalle meg det, med mine usle 30 studiepoeng i faget. Det er ikke pedagogisk-korrekt-marit heller. Det er bare meg. Bare marit. Og jeg digger ungdomsskoleungdommer.

-Sap? Chilla du, dog?, bruker dattra til ei venninne å si til meg. Dog. Kompis. - Ja, æ chilla. Men æ geima ikke wow. Og æ geima ikke c-s heller. Men æ e fette skilla på telemark…(i følge en elev!) Telemark for the win.

Jeg synes det er hysterisk festlig å høre på! Og å joine. Å si til klassen min at de bare kan chille litt…! Men det er her svaret ligger. Dette er esset mitt. Eller jokeren, om du vil. Her er antakeligvis det tydeligste beviset for at jeg ikke er en ungdom…! -De ler av meg. Ungdommene LER av meg! Dunno hvorfor. . Not naijs. Not kewlt.