Jeg bor i blokk, jeg

…og her er det ganske lytt. Det kan være både og. Mest og. Eller både. Alt ettersom hva som er hva.

Han under meg er borte, tror jeg. Og det er fint, for da kan jeg sette på en vaskemaskin selv om klokka er 01.15, og sentrifugeringa ikke starter før klokka er godt over 02. For hvis han hører like mye ned som jeg hører “fra oven”, så hører han iallfall DET. Jeg hører en del, jeg, serru.

Jeg er så vant med deg, jeg, da, at jeg stusser ikke så fælt over det. Legger ikke så himla godt merke til lydene til vanlig. Jeg er vokst opp med jernbana rett nedenfor huset, men jeg la sjelden merke til toget idet det hastet forbi. Besøkende, derimot, fikk det alltid med seg.

Det er likevel snodig at det ikke er bedre lydisolert mellom leilighetene. Jeg mener, blokka er jo bygd i 76, og man skulle jo tro at hørselen var like god på den tida? Altså, vaskemaskinene var jo allerede oppfunnet for lenge siden, men det var vel neppe sånn at maskinene bråka mindre på 70-tallet enn de gjør nå? Folk hadde nok ikke like store sub’er og like mye guffe i stereoanlegg og tv’er, men hylte og skreik ikke ungene på den tida, kanskje? Løp ikke ungene fram og tilbake over golvet? Og fram og tilbake? Knirka sengene mindre? Var elskovsakten en anelse mer kontrollert og lavmælt? Var det ingen som spilte gitar? Eller piano? Tissa folk stillere?

Noen lyder er mer forstyrrende enn andre. Jeg tror jeg foretrekker tv og radio og musikk. Og vaskemaskiner som sentrifugerer.

Cluet må altså være å skru opp tv’en eller radioen mens ungene hyler. Se til at de ikke har SKO på seg når de skal løpe villmann i stua. Øve på blokkfløyte mens andre folk er på jobb.

Og sørge for å elske mens sentrifugen setter inn turboen.