thOUGhtS’N'StUff

Vi skulle på ski i går. Til Jäckvik. ALT lå til rette for en perfekt dag.

Var oppe kl 06. Sjekka værmeldinga for nittende gang. Strålende sol fra skyfri himmel og vindstille hos söta bror. Pakka i bilen. 5 par ski og staver. 6 par sko. (Siden bilen min også fungerer som en ”utebod” hadde jeg jo de gamle skoene liggende der, i tillegg til de nye). Hjelmer. 5 cd’er med kjøremusikk. Ipoder til ungene som ikke var interessert i de voksnes kjøremusikk. Bok til Isak. Fotoapparat. 2 termoser med kaffe. 30 stk pizzahorn som vi hadde bakt kvelden i forveien. Ullundertøy nok til å bekle en liten landsby.

Vi var ferdig pakka og klare til å kjøre fra byen 07.20. Møtte det startende morgenrushet mot byen. Haha, der er alle de som skal på jobb i dag. Vi skal på ski. I nydelig vær. Ædda-bædda!!
Hadde fylle-bensin-stopp og en tissepause-slæsj-kjøpe-vann-stopp. Tok oss god tid. Fine kjøreforhold. Lite trafikk på veien. Nydelig.

Vi kjørte gjennom Junkerdal og snakka om hvor fort tida gikk. Var jo ikke så langt å kjøre. Dette må vi gjøre oftere! Vi kom inn i Sverige og lovpriste været. Snøkledde vidder så langt øyet kunne se. Strålende sol. Entusiasme av en annen verden.

Stakkars lille corollaen min, tenkte jeg da jeg pressa den opp i noe mellom 110 og 120 km/t. Er ikke med på dette så ofte, stakkar. Fy flate for et fint vær!!

Jeg hørte et lite klikk, og turtelleren datt til 0. Gassen funka ikke. Motoren stoppa. Og starta ikke igjen. Midt i et svensk ødeland. Klokka var litt over 10.

Beleilig nok, - i den grad noe av dette kan kalles beleilig, - stoppa vi rett ved Vägverkets veistasjon. Uten at det hjalp så himla mye. Noen svenske gubber satt og hang i huset der, men hadde ikke mye å bidra med. De prøvde riktignok, ganske så optimistisk, med rødsprit på tanken, men til nada hjelp.

Føkk Tele2’s avtale med NetCom. Hva skal man med like lave ringepriser i Sverige som i Norge, når man har NULL dekning?
Kan ikke tro at jeg sier det, men ære være en Telenor-telefon. Ja, takk of pris for ei tenåringsjente i baksetet med telenor-telefon. For alle vi andre hadde Tele2s forbaska NetCom.

Vi ringte Vesta. Som ringte Viking. Som ringte oss. Og som ringte oss enda en gang. På Telenor-telefonen. Og så satt vi der. Og venta. Og spiste pizzahorn. Og drakk kaffe. Og så på det fine været. Og spiste pizzahorn. Og venta.

Etter at svenskegubbisene hadde dratt testa vi møblementet på veistasjonsbrakka, og Isak fikk teste den noget oppgitte bileieren sitt nye speilreflekskamera.

Han slo også ihjel litt tid med boka si.

Men la den bort igjen da vi fikk besøk av tyskere.

---

12.30 kom Viking-bilen. Med en bil til oss på slep.

Tilbake på Rognan ca kl 14. På et verksted slo de fast at noe var feil med elektronikken, men kunne ikke si hva. Å få bilen frakta til byen ville kosta meg over 3000 spenn.

Så den måtte stå igjen. På ubestemt tid. (Og så mye for den bilvasken her om dagen…)

---

Neste utfordring var å komme seg hjem. Agendaen var ikke et alternativ, og den lille fjerten av en leiebil som var å oppdrive hadde ikke plass til verken bagasje eller ski. Så taxi ble løsninga. Stasjonsvogn måtte til. Vi slo av en prat med en hyggelig taxisjåfør og lasta alt pakket vårt inn i den fine BMW’en hans…

Før han innså at det rett og slett ikke ble plass der heller, og vi måtte laste alt ut igjen.

Løsninga ble intet mindre enn en maxitaxi.

4 personer. 9 mil. I en 10-seters maxitaxi. Rockenroll.

Utsikten var upåklagelig. Og været også. Problemet var bare at vi var på tur i feil retning. I feil bil. I feil land.

Var tilbake i byen ca 16.30. Tidligere enn beregna, for å si det sånn.

Og langt mer sliten enn i utgangspunktet tenkt. Sliten etter tidenes SKITTUR.

-Og det uten et eneste minutt med ski på beina!